Yogaland
Photo: Harald Jacobsen
Sigrid Helene
7.6.1943 - 7.6.2025
Min søster Sigrid Helene Lund Jacobsen døde på sin 82-års dag.
Hun kunne regnskap.
Eller var det pinsen hun ventet på?
Mor og far gikk i pinsemenigheten etter krigen.
Sigrid fulgte meg til søndagsskolen, over beitemarkene til bonden Ole J. Hun fortalte om fremmøtekortet der vi fikk en gullkrone for hver søndag vi møtte opp. Neste års kort fikk vi epler å lime inn på et tre. Symbolsk kraft? Sigrid var med i skramleorkesteret på podiet. Jeg feilet prøvespillingen som var å slå på et triangel. Jeg ble sendt ned på stolen min igjen, under talerstolen. Siden fikk jeg høre at far hadde vært med i pinsemenigheten Tabernaklet. Han sang i en trio med søsteren sin, min tante Sigrid fra Notodden. Den tredje var en dame. Snart etter ble far utvist fra menigheten, visstnok for at han røkte rullings-sigaretter. Det kan også ha hatt noe med sjarmen hans å gjøre.
Sigrid var sporty uten å melde seg inn i forening for å få poeng og komme på tabeller og lister.
Sigrid var den av søstrene mine, Bjørg og Sigrid, som jeg hadde mest kontakt med. Fra hun passet på meg rundt huset på Solvang, til hun tok meg med på tur til Eivindsvannet og Sukkertoppen. Hun var kontakten min til Storesøster Bjørg.
Sigrid lærte meg å sykle. Etter innledende øvinger tok hun meg opp til utsikten Bellevue. Jeg syklet i vei fordi jeg visste at hun holdt tak i bagasjebrettet på sykkelen. En eller annen gang hadde Sigrid måttet slippe for å se om jeg klarte å holde balansen selv. Jeg tråkket alt det gikk an, det var jo nedoverbakke. På Solvang snudde jeg meg, og så Sigrid løpe det hun kunne. Jeg sjanglet videre. Forbi Håkonsvegen og opp til Frisør/butikken. Der stoppet farten og balansen. Jeg var skremt og stolt. Sigrid var skremt og lettet. Vi var imponerte over oss selv, begge to. Sigrid lærte meg å sykle og jeg lærte meg å sykle. Vi var fornøyde. Begge fikk skryt hjemme.
“Walking to New Orleans” med Fats Domino og Clarence »Frogman» Henrys "Ain't Got No Home". Sigrid hadde platene. Swingpopen kom til huset på Solvang. Tommy Steele, Buddy Holly og Cliff and the Shadows. Sigrid fikk gitar, en Hagstrøm som fikk plass i et hjørne, bak en lenestol. Alene Hjemmegutten meg krøp opp i stolen og plukket i strengene. Nifst fascinerende.
Sigrid og Mary gikk på dans til swing-popen. Sigrid danset swing på HIL-korets festforestilling i Festiviteten. Dansegleden var med henne hele livet.
En høstkveld på Solvang ble der bråk på utsiden av huset. En stige ble reist opp mot kjøkkenvinduet og Sigrid kommanderte oss under kjøkkenbordet. Der skulle ikke være noen hjemme, liksom. To gutter glante inn vinduet og forstod alt. Dermed ble slottsporten åpnet og de fikk komme inn i gangen.
En søndag kom en av guttene inn i stuen og rakte meg en lekebil, en med reservehjulet bakpå. Jeg likte den til langt inni meg. Når gutten spurte meg om jeg ville ha den, så sa jeg nei. Jeg forstod motivet hans og sa nei for søster Sigrids skyld. For første gang passet jeg på henne. Jeg ville ikke ta imot bestikkelsen.
Benken på lekeplassen og bussen på Auto på Solvang.
Lekeplassen
Vi små fikk ha sandkassen og føysene. Sigrid og de andre større ungdommene fra rundt omkring satte seg i kroken, to benker i en krok mot to nabogjerder.
Bilverkstedet Auto på andre siden av lekeplassen glemte å låse døren på en buss før de gikk hjem for mørke kvelden. Ungdommen tøt inn og hadde det gøy. Det så vi små og fikk komme inn, men med beskjed om å gå hjem. Jeg måtte ikke si noe til mor og far. Allerbest, ikke gå hjem. Der kom voksenfolk og snakket grovt. Alle gjemte seg blant setene. Én fniste, to fniste og alle fikk kjeft. Vi fikk gå hjem, de minste og jentene.
Gåturen til åpningen av Karmsund bru i 1955.
Fra Solvang hadde vi brua i sikte, gjennom disen.
Med full tillit til Sigrid tok jeg hånden hennes. Vi skulle gå tur. Hun nevnte ikke at det var langt.
Så begynner hukommelsen igjen. Der var mange folk og mange flotte biler ved broen. Der var en bod med folk inni. Det var vel jeg som skulle ha fått kjørt bil over brua, ikke de som hadde sittet hele veien, men vi gikk til øyfast og tilbake. Fest og musikk, voksne folk som var i veien, og den svimlende høyden over strømmen. Jeg likte bedre Karmøy-turene med buss og ferje.
Der har blitt mange turer over broen. Sykkelspeedometeret viste en gang over 80 kilometer i timen retning Karmøy. Far var født på Vea.
Hos Pisanis.
Sigrid hentet meg på sykkel. Vi skulle spise middag, Jeg satt bakpå. Fikk ankelen i klem i bakhjulet. Full skrens og fall. Til doktor. Ai og ai.
Valpemoren Peggy, etter Peggy Sue, var bare god med uvørne meg og valpene. Jeg fikk lære om hunder av henne.
Den uskikkelige hunden Tommy, etter Tommy Steele, bet spor i historien, i Sálmábokin og finskoene til mor.
Arbeidet vårt med å finne den rette morfar på Island var to-delt. Sigrids sosiale evner skaffet kontaktene, og mine sekretærevner holdt greie på ordene, bildene og genene. Det snåle med genene våre er at de fører tilbake til de landene Den eldre Edda kom fra. Skottland, Irland, Wales, Bretagne.
Så Áfram Island, Sigrid! Jeg fortsetter.